Turrapport: Tur til Ose i Setesdal 5-7. oktober 2018

Turrapport: Tur til Ose i Setesdal 5-7. oktober 2018

5-7. oktober 2018 var det duket for helgetur med Biofoto Sørlandet til Ose i Setesdal. Medlemmene inntok Ose gjesteheim med god oppvartning mellom fotoøktene, men var for det meste å finne utendørs fotograferende. Ose byr på spennende landskap, skog, bygninger og Reiårsfossen. Under finner du medlemmenes bilder fra en fantastisk flott tur, samt en liten fortelling fra et av våre medlemmer som forsvant, men ble gjenfunnet i en brunstgrop. Bildene fortsetter også under fortellingen under.

Foto: Anne-Lise Stangenes

Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes
Foto: Anne-Lise Stangenes

Beate Strøm Johansen forteller under om da hun gikk seg bort og ble gjenfunnet i brunstgropa her under.

Lørdag morgen kjørte en gjeng opp veien som går på toppen av Reiårsfossen og videre innover til et vann. Vi hadde på forhånd fått tips av lokalkjente Kai Erik Uleberg at der oppe fantes et flott skogområde med tilnærmet urskog (det er antakelig svært lite skog i Norge som er urskog, og jeg har ikke hengt meg opp i denne definisjonen eller om dette skogområdet kvalifiserer til å kalles urskog). Vi var 6 personer som optimistisk vandret oppover og innover, og ikke lenge etter fant vi skogen med trær som var dekket av hengestry og skjegglav, samt kvistlav, papirlav og elghornslav i store mengder. Vi spredte oss oppover åssiden, og ganske raskt var Beate forsvunnet fra de andre. Hun hadde funnet et spennende stup, og lurte på om det kunne være mulig å finne de andre igjen ved å gå rundt stupet. Det viste seg umulig, så da var det bare å snu og gå samme vei tilbake. Men plutselig fikk hun øye på noe hvitt og lite nede i mosen rett under stupet. Det var en bitteliten hodeskalle! De lange, gule gnagerfortennene viste at dette var en smågnager av en eller annen type. Samleposen ble dratt fram fra sekken. Men da fikk hun plutselig øye på en hodeskalle til! Og enda en! Og sannelig lå det 14 smågnagerhodeskaller der til sammen. Noen av dem lå sammen med pelsrester og knokler fra rygg, hofter, skuldre og bein, så det virket som hele dyret hadde dødd der og blitt liggende. Kunne de ha falt utfor stupet og slått seg i hjel? I så fall kan det minne om adferden til lemen. (På naturmuseet på mandagen fikk Beate og Roar Solheim sett nærmere på hodeskallene, og det viste seg at de var fra lemen!). 

Beate fikk pakket inn hver hodeskalle med tilhørende underkjever enkeltvis, og gikk optimistisk av gårde for å finne de andre som hadde forsvunnet oppover åsen. Det var veldig stille i skogen. Bortsett fra en flaggspett hann som satt og hakket i et tre. Beate gikk og kravlet og gikk og kravlet. Svetten rant. Jakka ble puttet i sekken. Hun begynte å rope. Og plystre. Og hoije. Og ule. Ingen svar. Hadde de virkelig gått så langt? Eller gadd de ikke svare? Kanskje de var gått tilbake til bilene? Kanskje de hadde kjørt sin vei? Det var heldigvis enkelt å finne tilbake til skogsveien der bilene var parkert. Det var vel bare ned åskammen igjen og bortover den lange myra? Beate følte tydelig på seg hva som var riktig retning og labbet i vei. Men det var jo ikke myra som lyste opp der framme – det var dalen med Åraksfjorden! I såfall var dette IKKE riktig retning. Panikk? Neida, vi har jo mobiltelefon med Google Earth og Google Map! Hvordan får man til å bruke dette, nå da? Hmmmm…er det ikke dekning her? Hva med å rope noen ganger til? Enda høyere? Drit i om elgjegere blir irriterte fordi området blir tømt for vettskremte elg. Et siste kraft-rop! 

Oj, var det en plystring hun hørte? Var det svar i skogen? Det kunne minne om plystringa til Olav. Mer roping og hoijing. Plystringa svarte og kom nærmere. Beate satte av gårde gjennom skogen i retning lyden, i stikk motsatt retning fra der hun først var på vei. Der nede så hun den velkjente myra! Men hvor var Olav? Han kunne ikke være langt borte nå. Men plutselig var Olav glemt, for like foran Beate lå en diger brunstgrop i myrkanten. Fotavtrykk fra et stort hjortedyr var avsatt i mosen og en haug med lort lå ved siden av. Akkurat da Beate la seg ned for å sniffe nedi brunstgropa, kom en velkjent figur fram mellom trærne. Det var Olav. Han hadde visst regnet med å finne Beate nedi skogens flotteste brunstgrop. Og som en ekstra prikk over i’en hadde tretåspetten hakket sine umiskjennelige ringer rundt ett av grantrærne der. Sammen gikk de ned til de andre som ventet ved bilene. Reiårsfossen ventet!

Foto: Beate Strøm Johansen
Foto: Beate Strøm Johansen
Foto: Beate Strøm Johansen
Foto: Beate Strøm Johansen
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Britt Borge Bollerud
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Erik Kristensen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen
Foto: Ingvald R. Ingebretsen

Tusen takk for alle bildene som ble sendt inn til turrapporten. Det er også lagt ut en filmsnutt av turen på vår Facebookside og gruppe.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *